BRØTNING I OMSLANDELVA
Omslandelva har sitt utspring fra Langevann. Den går nordover rundt Sagåsen, der den blir kalt Skauelva, østover forbi Saga, Rolig, Elverønningen, Bujordet, Hufossen, Killegården, Elvestad, Futehølen, Geitekloppa, Bærugdammen og ender i Farris ved Bærugholmen. Elva er litt over 5 km lang, og den har en fallhøyde på 106 meter.
Treschow-Fritzøe har drivi brøtning av tømmer i Omslandelva i over 100 år. Brøtning blir brukt om fløting i små vassdrag. Det var også fløting av virke til milebrenning. Skovbetjent Martin Sølvesen Bærug har i protokollen den 17. mai 1852 ført inn brøtningsutgifter til 17 mann. På den tida var det 8 dammer fra Langevann til Farris. De fløta tømmeret fra dam til dam, da sparte de både vann og mannskap. Både vår- og høstflommen blei benytta. Det var nok ikke mye tømmer som blei fløta de første åra, men etter at jernverket blei lagt ned i 1868 og tresliperiet starta i 1875, økte tømmerkvantumet betraktelig.
I 1874 blei Nils Philip Jonatan Aars ansatt som den første forstmesteren hos Fritzøe. Da blei det fullt fokus på skog og skogforvaltning. Fra 1875 til 1917 investerte Treschow-Fritzøe om lag en million kroner i oppgradering av fløtingsanlegga på eiendommen. (En million kroner i 1900 tilsvarer rundt 75 millioner i 2022.) Omslandelva fikk også sin del av dette beløpet. Killegårdsdammen blei rivi i 1889, etter at elva var blitt gravd rettere over Hestemyrane. Dette var på den tida Treschow solgte gårdene til bøndene på Omsland. De som eide Hestemyrane eller grensa inntil, utførte gravinga. Det var Hans Larsen (1836–1927), Anders Kristian Larsen (1855–1942) og Johan Martin Jacobsen (1859–1935). De fikk 80 øre pr. favn (1 favn = 1,8 m). Da Killegårdsdammen var i drift, hendte det at vannet gikk over Kjoseveien, og at bare hest og vogn kunne passere. De som gikk, måtte nordom Stormyra for å komme over.
I 1909–10 blei Langevannsdammen bygd av stein. Fra 1910 til 1919 blei elva gravd rettere på flere strekninger og dammer blei rivi. I 1919 kunne man fløte tømmer fra Langevann til Bærugdammen uten opphold. Dette året blei også Bærugdammen bygd av stein, og de laga ei tømmerrenne i tre ned til Farris. Hans Martin Omsland (1895–1979) forteller at arbeidet foregikk på to skift og varte fra plæven (våronna) til slåtten (ca. 1. juli). Alfred Sigvart Bjørnø (1888–1937 var bas, Johan Edvard Bærug (1855–1935) kjørte stein, Albert Martinius Bærug (1892–1972) og Nikolai Jørgensen (1867–1941) kila stein og Nils Andersen (1871–1958) kvessa bor.
Fra 1919 til 1962 var det hver sommer vedlikeholdsarbeid på elva. Det var blant annet reparasjon av steinskjermer, støping av sementskjermer og bygging av treskjermer.
Langevannsdammen var avgjørende for at det blei nok vann til brøtningen. Etter at hogstsesongen var over om våren, blei Langevannsdammen stengt. Før brøtningen tok til, ved 17. mai-tider, var det en sammenhengende innsjø fra Langevannsdammen til Træle. Træles utløp i øst blei demt opp og denne dammen blei kalt Skogkrakkdammen.
Brøtningen var et årlig høydepunkt i bygda, som 17. mai og julaften på samme tid, særlig for de unge. Det var fantastisk å se og høre tømmeret dundre og buldre ned fosser og stryk. Langevannsdammen blei åpna klokka 6 om morran, da var det brøtningsvann i hele elva klokka 7.
På 1950-tallet var hogstkvantumet i Kjose distrikt på 5000 m³ (tilsvarer 125 billass). Fra Saga til Langevannsdammen lå det 3000 m³ (75 billass) i tømmerlegger. I tillegg kom det tømmer fra Solli, Balstadhogstet og Gærnås (Solheim) i Telemark.
Øyvind Saga (f. 1937) forteller at de jobba overtid hver kveld under brøtningen. Det skjedde bestandig noe i elva om dagen som måtte repareres om kvelden, slik at elva var klar til dagen etter. Om lag 40 mann var sysselsatt med brøtningen. De blei delt inn i lag, som hadde ansvar for hver sin strekning. Guttunger helt ned i 10–12-årsalderen fikk være med. Mange Omsland- og Kjosegutter mottok nok sin første lønningskonvolutt her.
Når alt tømmeret hadde kommet ned til Bærugdammen, starta «rompa». Da løsna fløterane alle tømmerstokker som var brukt til slisker langs kanten på elva for å lede tømmeret der det ikke var skjermer. De starta nå sin ferd mot Farris. Flokken av fløtere ble større og større etter som «rompa» nærma seg Bærug. Når alle var kommet ned til Bærugdammen, stod skogbestyreren og delte ut ei helflaske pils til de voksne og brus til guttungane. Det var et fantastisk skue å se hele Bærugdammen full av tømmer. Etter brøtningen gikk to mann langs hele elva og dro opp «sekketømmer». Det blei lagt til tørk på elvekanten, og slått ut i elva i brøtningen året etter.
Vi kjenner ikke til noen alvorlige ulykker i brøtningen, til tross for at arbeidet var rimelig farlig, særlig i fossane. Men en ufrivillig tur i Omslandelva har mange fløtere hatt.
Skogbestyrer Sakari Heikkilä leda den siste brøtningen i Omslandelva i 1963. En over hundre år gammel virksomhet var over, og tømmerbilane tok over kjøringa fra Omslands skoger.
Kilder:
Fritzøe i slekten Treschows eie, 1835–1935, av Reidar Omang
Brøtning i Omslandelva, av Marit Bærug (Nesjar-hefte 1979–80)
Eystein Bærugs intervju med Hans Martin Omsland (lydbåndopptak jan. 1978 v/Kirsti Bærug)
Kjoses historie på 1900-tallet, av Olaf Kroken (1999)
Øyvind Saga, Tor Bjørvik, Walther Eikenes